Woche 38: Kodeklubben

Jeden zweiten Samstagmorgen bin ich in der Bibliothek, und bringe Kindern das programmieren bei. Kodeklubben ist ein Angebot von Freiwilligen im Rahmen von Lær Kidsa Koding, wo eine ständig wechselnde Menge von Kids im Alter von 10 Jahren und aufwärts von uns Erwachsenen das Programmieren am Beispiel von einfachen aufeinander aufbauenden Aufgaben beigebracht wird. Das sind am Anfang zum Beispiel einfache Spiele in Scratch.

Ich bin jetzt seit ca. zwei Jahren dabei, und es macht immer noch Spaß, auch wenn es wirklich anstrengend sein kann. Ich habe damals in Kalifornien mit Freunden ein ähnliches Projekt namens Hack The Future selber gestartet, in Verbindung mit dem Tech Museum in San Jose und anderen Sponsoren, und bin froh, hier in Norwegen wieder in so etwas hinein rutschen zu können.

14883661_1219115688144724_2483574330266802444_o

Was mir hier in Norwegen gefällt: Wir müssen nicht vor jedem Event nach Sponsoren jagen, und die Räumlichkeiten neu verhandeln. Die Bücherei freut sich, uns als Gast zu haben, weil sie dadurch für junge Nutzer attraktiver wird, und wir bekommen Fördergelder von Stiftungen oder aus staatlichen Töpfen, weil wir Jugendarbeit machen. Damit kann man dann auch mal ein paar Laptops zum ausleihen anschaffen. In Kalifornien hatten wir ein paar aus Spenden, und es war immer traurig, wenn wir ein Kind aus weniger wohlhabenden Umständen weg schicken mussten, weil es keinen eigenen Laptop hatte, und wir nicht genug Leihrechner. Wir haben auch mehr engagierte Eltern, die sich mit ihren Kindern gemeinsam hinsetzen, um vielleicht auch etwas zu lernen, oder darauf achten, dass das Kind nicht plötzlich abgelenkt wird und Minecraft spielt oder Youtube guckt. Bei Hack the Future hatten wir damit massive Probleme.

Dafür hatten wir glaube ich dort mehr Mentoren für die Kids. Hier in Tønsberg ist nicht so viel los in der IT-Branche, und es ist schwierig, Freiwillige zu finden, die regelmäßig zweimal im Monat erscheinen. Selbst wenn man eigentlich nicht viel dafür können muss. Der Kern unserer Truppe sind drei Leute, und an Tagen wie vor zwei Wochen, wo die Sommerferien vorbei waren und die Kinder sich nach neuen Hobbies umschauen oder einfach daheim gelangweilt haben, kann es schon einmal mehrere Dutzend Kinder geben, die alle bei Null anfangen, und die ersten Schritte erklärt kriegen müssen.

 

Woche 37: Spiele und Familie

Ich war gerade in unserer tollen Bücherei, zu der ich mal einen eigenen Artikel schreiben muss. Dort lief ein Vortrag mit dem Titel “Die Rolle von Computerspielen in der modernen Familie”. Das ist ja ein Thema, das mich als ehemaligen Spiele-Entwickler, der zu dem Thema gelegentlich von Freunden mit Kindern gefragt sind, interessiert, und wo ich eine Meinung habe, also habe ich mir das angesehen. Der Sprecher war selber Vater eines achtjährigen Minecraft-Spielers, und ist wie ich in den 80ern mit Mario und Co aufgewachsen. Leider hat er sein Vortrag das Publikum verfehlt, das gefühlt zu über 90% aus Eltern bestand, deren Kinder ihrer Meinung nach zu viel Fortnite spielen.

Statt diese Eltern bei ihren Ängsten abzuholen, und streng gegen die Binsenweisheiten anzugehen, die in den Medien über limitierte Screenzeit, Spielesucht und Gewalt verbreitet werden, hat er zuerst eine Geschichte des Videospiels als Medium erzählt. Wer dabei nicht eingeschlafen ist, konnte noch ein paar Worte zu Mobbing hören, und der alten Kamelle, dass die Kinder die in der Schule gemobbt werden sich in Videospielen verwirklichen können. Und man soll froh sein, dass sie keine Drogen nehmen.

Der spannendste Teil wäre die Q&A Session am Schluß gewesen, wenn ich die Fragen nicht alle schon zu Beginn hätte vorhersagen können. Der Redner wohl nicht, denn dann hätte er einerseits seinen Vortrag anders gestaltet, und andererseits bessere Antworten gehabt. Es war alles dabei von “wie schädlich ist es für meinen Sohn, dass er mit acht Jahren schon Fortnite spielt, weil das doch erst ab zwölf ist?” über “Muß ich Angst haben, dass er mal so ein Schulmörder wird wie man die aus Amerika kennt?” bis zu meinem persønlichen Favoriten: “Wie schädlich ist denn eigentlich die Strahlung von all diesen elektronischen Geräten, vor denen die Kinder den ganzen Tag sitzen?”

Der Frau hätte ich gerne geantwortet, dass mir mal ein Mitbewohner einen Kristall geschenkt hat, der vor den Strahlen schützt, wenn man ihn auf den Monitor legte. Hat prima funktioniert, ich habe keine Strahlenschäden, selbst nachdem der Kristall irgendwann im Blumenbeet hinterm Haus liegen blieb.

Insgesamt war jedenfalls kein Erkenntnisgewinn festzustellen, weder bei mir noch anderswo. Schade.

Woche 36: Erntezeit

Es wird Herbst. Draußen ist es jetzt die meisten Tage ungemütlich, und ich bin schon seit gefühlt mehr als einer Woche nicht schwimmen gegangen. Die Norweger kaufen Feuerholz wie verrückt, und stellen sich auf einen langen Winter ein, ich hoffe momentan, dass mich der Rest vom letzten Jahr noch durch diesen Winter trägt, aber sollte morgen mal nachzählen, wie viele Säcke die größere Schwester im Urlaub verheizt hat. Sie liebt ja meinen Kamin.

Der Apfelbaum wirft das Obst inzwischen schneller von sich, als ich es aufsammeln kann. Daran sind natürlich die Herbststürme schuld, aber auch die Tatsache, dass ich nicht rechtzeitig mit dem pflücken angefangen habe. Letzten Donnerstag habe ich mir endlich einen Obstpflücker gekauft, nachdem ich auf dem Weg zum Vogelkurs die Filiale von JULA entdeckt habe. Mit dem komme ich allerdings auch nur an die Hälfte der Äpfel, weil der Baum viel zu hoch gewachsen ist. Das mit dem Beschneiden ist eben auch nicht so meine Sache.

In meinem Wohnzimmer vor dem Fernseher passiert momentan industrielles Apfelschnitzen, um zumindest den Kartons und IKEA-Tüten voller Fallobst Herr zu werden, damit ich Platz für das gepflückte kriege. Der neu angelegte Komposthaufen kann derweil die faulenden Äpfel kaum aufnehmen, so dass ich Schalen und Kernhäuser jetzt wieder in den Biomüll werfe. Es tut mir ja doch ein wenig Leid um die ganze gute Biomasse, die da aus dem Garten verschwindet.

Ich kann nicht so viel Apfelkuchen essen, wie ich machen könnte, und das Apfelmus füllt inzwischen jeden freien Raum in den Küchenschränken. Morgen beginne ich wohl mal damit, die fertigen Gläser auf den Speicher zu lagern, da sollte noch Platz sein.

Ansonsten ist es sehr ruhig. Das Krankenhaus hat mir wieder einmal geschrieben, sie haben meinen EEG-Termin jetzt auch wegen “unvorhergesehener Ereignisse” in den Oktober geschoben, ein paar Tage nach meiner OP. Beide Termine sollten eigentlich im August sein, sind aber jetzt jeweils zweimal um vier Wochen verschoben worden. Das müssen diese Engpässe im Gesundheitswesen sein, von denen man immer hört, Ärztemangel und so.

locale: Cannot set LC_CTYPE to default locale: No such file or directory

Here’s another note of a solution to a minor technical annoyance, mostly for myself to find. This thing has been driving me nuts.

I have no idea what I changed, but suddenly, when I ssh into my Linux machine from the MacBook, I was getting these warnings. The locale command said I was using the “en_US” locale, which was a clue. I need the en_US.UTF-8 locale.

The problem is, the mac terminal doesn’t use the UTF-8 locale, but plain en_US. When I type locale on macOS, It reports LANG=”en_US” and LC_CTYPE=”UTF-8″, which seems weird to me, but I have no idea where that gets set (Macs, amirite?), and it hasn’t been a problem so far. But when I ssh into a Linux machine, it becomes an issue, and what ended up working was to set both LANG and LC_ALL to en_US.UTF-8 in my .bash_profile on Linux.

DOSBox keyboard problems (solved)

In a bout of nostalgia, I’ve wanted to do something with DOS again, so I installed the latest release of DOSBox 0.74 for Windows (it’s from 2010, so not that new). First thing I noticed was that some keys didn’t work, mostly on the right side of the keyboard (no backslash, right shift, brackets). I started the internal key mapper (Ctrl-F1) and noticed that while I could remap some of the bad keys, right shift didn’t seem to send any signal at all!

Google results were full of misleading instructions about environment variables to control SDL, the key mapper, or manually deleting keyboard drivers from C:\WINDOWS. None of those helped.

In the end, it turned out that it’s probably caused by my having an external keyboard connected to a laptop. The laptop keyboard gets recognized as “Standard PS/2 keyboard”, and the problem goes away when I force it to use the driver for “Standard PS/2 101/102 keyboard” through device manager. One reboot later, all the keys in DOSbox work as they should. Here’s hoping that I didn’t break anything else.

Plans for 2018

You may call it resolutions, but they aren’t that hard and fast. Here’s a list of things I would like to do in 2018:

  1. Write more. Starting with this blog, I’d like to put more of myself out there. Outside of blogging, a post on dev.to or Medium would be super cool, but I should probably start by writing an article for Suspense & Decision first, like I’ve had on my TO DO list for years now.
  2. Finish a game project. I’ve got several PICO-8 prototypes that never went anywhere, but no finished games. This needs to end, and I’ve got one mechanic in particular that I want to work on. It could turn into all sorts of games, and right now I think that a cooking game like Overcooked would be super fun. Going to toil some more with the basic mechanics.
  3. Learn a new technology. Last year’s new technology was Drupal, and I learned it for work, this year I would like to learn something for myself. I’m thinking Godot, and for a project to try it on, an Eressea client that replaces Magellan or CSMap.
  4. Keep a journal. I’m not good at keeping a journal over long periods of time, so I will start easy: Before going to bed, write a short paragraph about one thing that I thought about during the day. Just to get back into the practice of doing it.
  5. Go to conferences. I went to the Internet Days in Stockholm with work last year, and that was fun. This year, we are planning to attend FOSDEM in Brussels, and I want to stay for a few extra days and also go to GodotCon.
  6. Speak. I haven’t held a presentation in a while, and would like to get back into doing that. It could be for work, or if that doesn’t present itself, I can probably talk about Eressea. Need to write an outline, create slides, find an event to present at. Maybe just the Oslo gamedev meetup for starters? CFP deadlines mean that this may not happen this year, but either way, I want to have a presentation ready for when the opportunity presents itself. I should still have a list of lightning talk topics somewhere.
  7. Play more games. I haven’t been playing a lot of games in the last couple of years. Maybe it would help to document my game experiences on this blog? Another reason to reactivate it. I should post a paragraph or two about each game I play, whether it’s a small PICO-8 project or a title I bought on Steam.
  8. Board games. Living so far from my board gamer friends in Oslo has not been good. I went to a few board game evenings last year, but far from enough. My plan right now is to start the year by hosting one at home, and maybe kick off something semi-regular with people who live in the area.

I’ll try to remember to score myself on these at the end of the year.

digitale aviser

Det blir mer og mer populært å gjemme innhold til digitale aviser bak en paywall. Lokalavisa i Tønsberg, tb.no, har et abonnement til kr. 216/mnd som dekker ca. 99% av alle artiklene deres.

Det er spennende å se hvordan samtidig med introduksjonen av betaling for innhold har overskriftene blitt mer og mer i stil av buzzfeed. “Nå skal denne ferja få ny havn” sier veldig lite om innholdet av artikkelen, og jeg kommer ikke til å punge ut med et abonnement for å finne ut om det handler om en lokal ferge til min øy eller en ferge i Nederland.

Jeg tror ikke dette fungerer. Uavhengig av dårlig journalisme i akkurat denne avisen er det ingen som er villig å betale så mye penger for en avis. Skal man være velinformert går det ikke an å lese bare en avis – jeg leser sikkert seks forskjellige selv, og hvis fremtiden av nettaviser er at hver av dem skal koste 200 kr/mnd, blir det fort penger av det. Jeg har ikke innsyn i tallene til tb.no eller noen andre, men det ville ikke forundret meg om denne paywallen går med underskudd.

sykkelauksjon og politiet.no

Det er vår, og da pleier politiet å ha en sykkelauksjon. Jeg trenger en ny gammel sykkel, og derfor sjekker jeg på politiet.no. Det ser ut til å være en vanlig CMS med veldig lite tilpassing, og er fullt av innlegg om politiauksjoner fra diverse år og alle mulige fylker. Men ingenting om auksjonene som er planlagt i 2016.

Navigasjonen til politiet.no er helt håpløst. Ingen vei leder fra hovedsiden til informasjon om hyttegodsauksjoner uten at jeg bruker søkefeltet. Det stemmer at søk er mektig, men da leter jeg altså i hele korpus av CMS databasen, og får opp forslag om høst 2012 auksjonen i Trondheim, og diverse andere “treff” som ikke hjelper meg heller.

Til slutt er det eneste jeg kan gjøre å slå opp kontaktsiden, og ringe kontoret, eller sende en epost. De har i hvert fall det, det er ikke alle offentlige som forholder seg til noe annet en telefonen.

shopping hos vkt.no

Hvorfor er det så vanskelig å fylle på reisekortet på vkt.no? I en perfekt verden går jeg til vkt.no, taster inn kortnummeret, trykker på OK knappen, og betaler med bankkort på neste siden. Men slik enkelt kan vi ikke ha det.

Første siden jeg blir presentert med er ruteplanleggeren, og det er jo bra, fordi det er vel det folk bruker mest, spesielt siden ruteinformasjonene ikke finnes i Google Maps. Hvorfor egentlig? Etter noe leting på siden etter “fylle på” finner jeg en knapp som heter Nettbutikk. Kanskje jeg tenker feil, men en nettbutikk er for meg et sted jeg kjøper fysiske ting, som en I <3 VKT skjorte eller caps.

Men jeg trykker uansett

på knappen, og der kommer det opp en side med forklaringer.Dette er ikke noe god tegn. Må du forklare nettbutikken din med to siders instruks, er den sikkert katastrofal dårlig. Den vider meg bilder av en side jeg ikke har kommet til ennå, og minner meg om å trykke på “full på” vis jeg har tenkt å fylle på, eller “kjøp ny” vis jeg trenger ny kort. Dette klarer vi!

Det er to knapper her, begge to heter “Gå til nettbutikk”, og jeg antar at de gjør akkurat det samme. Jeg trukker på en av dem, og tenker at nå skal jeg komme til den siden som ble forklart. Men nei, det er vel for enkelt tenkt. Nå skal jeg først logge meg inn. Hvorfor trenger vi dette? Dere trenger jo ikke noen andre data enn kortnummeret mitt, og jeg skal helt sikkert ikke gi dere nummeret til en annen fyr, og betale for at han kan reise til Tønsberg, altså. Jeg husker ikke om jeg har brukt denne siden før, så jeg trykker på “glemt brukernavn”, prøver 3-5 forskjellige epost-adresser, og da ingen av dem er registrert forstår jeg at dette har jeg ikke brukt før.

“Lag ny brukerkonto”, da. Velg brukernavn og passord, og… jeg skal bekrefte epost-adressen min. Hvorfor det? Hva har dere egentlig tenkt å gjøre med adressen? Skal dere sende noe til den, og denne bekreftelsen er for å beskytte mot folk som lager kontoer for å få spammet sine ex-kjærester? Venter på epost, trykker på linken i den, og nå fortsetter vi.

“Du må knytte et kort til kontoen din”. Ja, dette har vi ventet på. “Er du sikkert at dette er nummeret ditt?” Joda. Er det mange som taster det feil? Da kan det lønner seg å ha dem gjenta det, som man gjerne gjør med epost-adresser (det gjør denne siden dessuten ikke, takk og pris). Eller ha en sjekksum i kortnummeret.

Og nå skal jeg laste opp kortet. Men det er en nettbutikk her som er litt pussig. Jeg skriver inn hvor mange kroner jeg vil ha, og så dukker det opp i handlevognen min. Handlevogn? Det er noe som vi bruker når vi skal flere ting. “først så skal jeg ha 100 kr på kortet mitt, og så 50 kr til, takk” said nobody, ever. Det er ingen “gå til betaling” knapp her, heller, men jeg er flink, og trykker på handlevognen. Da ser jeg gå til betaling knappen og “jeg aksepterer vilkårene rute, som jeg hadde ventet. Egentlig hadde jeg ventet at den dukker opp når jeg lage brukerkonto, da slipper man å gjøre det hver gang, når man nå må ha et konto, men skuffelsene har vært mange i dag, og det er ikke den verste.

Jeg betaler med VISA kortet gjennom PayEx, som vet hvordan betaling skal fungere, og det er ingen “lagre kortet til neste gang” knapp, som hadde vært en grunn til å ha brukerkontoer og passord. Jeg forstår det fortsatt ikke.

Til slutt blir jeg presentert med meldingen: “Din billett vil være tilgjengelig på billettmaskinen neste dag”

Jeg har aldri sett en billettmaskin til VKT. Skal ikke bruke den heller. Hvorfor er ikke pengene bare på kortet nå? Må jeg gjøre noe? Hvordan er en billett forskjellig fra mitt reisekort? Hva har dette med påfyll å gjøre? Forundring.